Snart fremme

Linjen er lagt og selv om fortellingen nærmer seg slutten endrer den seg på veien. Synes den siste delen av boka er klarere og enklere å følge. Eller skyldes denne følelsen bare at jeg etter ca 700 sider, omsider begynner å venne meg til Pynchons noe kronglete og gammeldagse setninger?