Snart fremme

Linjen er lagt og selv om fortellingen nærmer seg slutten endrer den seg på veien. Synes den siste delen av boka er klarere og enklere å følge. Eller skyldes denne følelsen bare at jeg etter ca 700 sider, omsider begynner å venne meg til Pynchons noe kronglete og gammeldagse setninger?

Holder fortsatt ut

Neida, har ikke gitt opp denne underlige historien, fortalt med lange og snirklete, men vakre  setninger, hvor mekaniske ender, eller egentlig bare én mekanisk and med en kopi, konstruert av en fransk herre ved navn Jaques de Vaucanson og som først la for hat og deretter forelsket seg i og ble en ivrig beskytter av Chef de Cuisine Armand Allégro sammen med beskrivelser av mystiske Ley-linjer til rask forflytning i luften, lett kan gjøre leseren noe omtåket. De to landmålerne har nå i det minste, sammen med sitt følge på ca 30 personer av svært ulik karakter, omsider kommet i gang med å trekke linjen. 

Mer om Mason og Dixon

Mason og Dixons journal fra arbeidet med å fastlegge linjen og flere andre historiske dokumenter her

M & D: Astronomer og klokker på St. Helena

Her er noen notater og kommentarer fra Mason og Dixons opphold på St. Helena.

• Nevil Maskelyne (1732 - 1811)
• Robert Waddington var sammen med Maskelyne, på St. Helena for å observere venuspassasjen 6. juni 1761. Været var imidlertid overskyet og de to fikk ingen observasjon. Waddington var reist fra St. Helena da Mason og Dixon ankom.
• James Bradley var ikke på St. Helena samtidig med Mason og Dixon, men Mason var Bradleys assistent ved the Royal Observatory Greenwich fra 1756 - 1760. Bradley er kjent for å ha oppdaget lyset aberrasjon og nutasjonen. 
• Fakta om venuspassasjen i 1761 inkludert Mason, Dixon, Maskelyne og Waddington her.
• Shelton-klokken
• Ellicot-klokken
• Av andre historiske personer så nevnes Christopher Smart i en samtale mellom Maskelyne og Dixon. 

For de av oss som er interessert i klokker er det interessant at Nevil Maskelyne motarbeidet John Harrison i hans forsøk på å få godtatt sine revolusjonerende klokker som en metode for å beregne lengdegraden til sjøs. Mer om dette her.

M & D levert

Jeg leverte Pynchons Mason og Dixon tilbake til biblioteket i går. Har hatt boka i tre måneder som er maksimal lånetid, men har ikke lest mer enn omtrent 150 sider. Derfor har jeg bestilt boka som paperback, innbundet er den selvfølgelig umulig å få tak i, det er jo tross alt langt mer enn to måneder siden den kom på norsk, hos en lokal bokhandel.

Foreløpig er boka langt mindre forvirrrende enne jeg hadde ventet. Til tross for det relativt tunge 1700-tallsspråket får jeg med meg langt mer av handlingen enn jeg gjorde med Katalog nr. 49 av samme forfatter. Regner med jeg får boka om et par dager og ser fram til å fortsette historien om de to astronomene. Dette ser ut til å bli et helårsprosjekt.

Dubrovnik av Vigdis Hjorth

Denne boka kom meg i hende før sommeren, og i utgangspunktet var jeg ganske skeptisk. Vigdis Hjorths mimring om egen tenåringsromanse fristet ikke mest, men boka ble med på sommerferie til Italia, heldigvis. Etter at kone og barn hadde sovnet, og med en flaske lokal Chianti som selskap, ga jeg Vigdis en sjanse. Og et hyggelig første møte ble det. Forfatteren gir en fin gjennomgang av kultur og historie til byen Dubrovnik og landene på Balkan. Interessant og lærerikt, særlig for en som er vokst opp med et bilde av hele det tidligere Øst-Europa som grått og trist. Historiene om forfatterens reise i 1977 og om dagens biltur sørover gjennom Europa, utfyller faktadelen fint og er fine historier i seg selv. Historien om dagens biltur har en fin, litt melankolsk stemning og det er denne delen av boka jeg likte best. Og historien fra 1977 var ikke platt og kjedelig som jeg hadde fryktet. Alt i alt ga boka meg en fin leseopplevelse som nok ble ekstra krydret av at jeg leste den ikke så langt fra Dubrovnik, om enn litt lenger vest.

Mason, Dixon , Le Clézio og nobelprisen.

I går ble nobelprisen i litteratur tildelt franskmannen J.M.G. Le Clézio. Som vanlig er vinneren totalt ukjent for meg. Hadde vært kult å ha lest en forfatter før hun eller han fikk prisen og derfor håper jeg stadig på Thomas Pynchon. Leste Katalog nr. 49 for noen år siden og ble svært fasinert. Selv om jeg bare har en vag idé om hva som egentlig fant sted i boka, så er det en historie jeg stadig tenker på og undres over. Jeg har derfor store forventninger til Pynchons langt tykkere roman Mason & Dixon som jeg lånte på biblioteket i går. Jeg innser at dette blir en utfordrende oppgave, men gleder meg. Jeg har lest noen få sider og er foreløpig oppløftet over hvor greit det går med 1700-tallsspråket. Det blir nok verre når Pynchon, tilsynelatende vilkårlig, begynner å slenge dialogen mellom mer eller mindre ullne personer. 

Samtidig er jeg omtrent halvveis i Ian McEwans Lørdag. Har gått ganske trått med denne boka og jeg er usikker på hva jeg synes. Foreløpig vet jeg iallefall ikke hvor den godeste McEwan har tenkt seg. Vel, ok noen hint har han jo gitt underveis og mange nok til at jeg er bra nysgjerrig på fortsettelsen. 

På nattbordet ligger også Det året Ricardo Reis døde av José Saramago. Har lest de første kapitlene og gleder meg til å bruke lang tid og virkelig nyte denne boka.